Gjennom seminaret fikk deltakerne høre historier og forskning som viste hvordan digital eksklusjon rammer ulike grupper i samfunnet – og hvordan vi kan bygge løsninger som faktisk inkluderer alle.

Ikke "one size fits all"

Charles A. Ravndal åpnet med å vise hvordan språk, økonomi og representasjon avgjør hvem som får delta i den digitale hverdagen. Mange tjenester er i praksis bare laget for dem som behersker norsk eller engelsk, har råd til moderne utstyr og kjenner seg igjen i den majoritetskulturen løsningene er designet for. Han minnet oss om at inkludering ikke handler om å lage én universalløsning for alle, men om å møte folk der de er. Når mennesker ikke ser seg selv representert i språk eller bilder, skapes avstand i stedet for fellesskap.

Små grep, stor forskjell

Personlige erfaringer ble også løftet frem. Jodie Pluijmen fortalte hvordan det er å leve med dysleksi i en digital hverdag. For henne, og for mange andre, kan små designvalg bety forskjellen på å få tilgang eller å bli utestengt. Midtstilt tekst, lange tekstblokker og strenge søkefunksjoner gjør hverdagen vanskelig. Punktlister, korte avsnitt, lydopplesning og sammendrag kan derimot åpne dører. «Det som hjelper personer med dysleksi, hjelper faktisk alle», understreket hun.

Unge i møte med voksenlivet

Fra et ungt perspektiv beskrev Maiken og Niklas overgangen fra videregående til voksenlivet. De opplever digitale offentlige tjenester som fragmenterte og unødvendig kompliserte. «Jeg trodde jeg hadde god digital kontroll, men møtet med skattekort og offentlige innlogginger ble et sjokk», sa Niklas. Begge pekte på at språkbruken ofte er for vanskelig, og at det savnes en helhetlig «Min side» som samler det viktigste. Når prosessene blir for tunge, ender mange unge opp med å utsette oppgavene – selv når de er avgjørende for økonomi og helse.

Når ulikhet går i arv

Gilda Seddighi fra NORCE presenterte forskning på ungdom utenfor utdanning og arbeid. Hun viste hvordan digital ulikhet forsterker andre former for sosial ulikhet, og hvordan barn av foreldre med lav digital kompetanse lett faller bakpå når viktige beskjeder kun kommer digitalt. Digital eksklusjon handler ikke bare om tilgang til utstyr og nett, men om språk, systemforståelse og støtte i hverdagen. Dette kan i verste fall gå i arv og sementere forskjeller over generasjoner.

57 støttegrupper på Faceboook

Pernille Haaland minnet oss om barrierene innvandrere møter i arbeidslivet. Bare å få et D-nummer kan ta opptil seks måneder, og mange arbeidsgivere krever det før de tilbyr jobb. «Det blir en ‘Catch 22’: Du trenger D-nummer for å få jobb, men du trenger jobb for å få D-nummer», sa hun. Hun pekte også på at den norske kulturen ofte oppleves lite inkluderende, og at digital inkludering derfor alltid må gå hånd i hånd med sosial inkludering. For eksempel: Visste du at det finnes 57 støttegrupper for innvandrere i Norge, på Facebook? Hun refererte til en deltaker på en av disse forumene som kalte det norske byråkratiet for "The Norwegian sh*t show".

Europeisk samarbeid

Til slutt presenterte Ingjerd Skogseig fra Vestland fylkeskommune EU-prosjektet Digi Europe, hvor seks europeiske regioner samarbeider for å identifisere utfordringer, dele beste praksis og teste nye løsninger. «Bare 1 av 113 EU-prosjekter i 2024 har fokus på digital inkludering. Det sier mye om hvor viktig det er at vi setter dette på dagsordenen – både i Norge og internasjonalt», understreket hun.

Frokostseminaret viste tydelig at digital inkludering er mer enn teknologi. Det handler om demokratisering av tjenester, språk, systemforståelse, tillit – og omtanke. Skal vi lykkes, må inkludering bygges inn fra starten. Det kan ikke være noe vi legger til på tampen.